Mandelas maskefall

(Fra Varig glede 30.-31.okt; Geir H. Johannesen)

Matt. 18,21-22: Da gikk Peter til ham og spurte: "Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?Ikke sju ganger", svarte Jesus, "men jeg sier deg: sytti ganger sju!"

Da Nelson Mandela skulle innsettes som president i Sør-Afrika, skjedde det noe som rystet mange. Før gallamiddagen var to stoler ledige ved siden av presidenten. Hvem i all verden skulle sitte der? Alle grunnet og grublet. Her var nok å velge mellom: konger, presidenter og FN-topper.

Avsløringen skapte hakeslipp blant tilskuerne: Det var de to fangevokterne hans fra Robben Island som høytidelig ble anvist en plass ved siden av Mandela, .

Det var opptakten til et storstilt forsoningsprogram mellom svarte og hvite i Sør-Afrika. Resten av verden ble måpende vitne til virkeliggjøringen av visjonen til den nye presidenten: Fremtiden ligger i forsoning.

"Som vi og forlater våre skyldnere" ber vi Herren tilgi oss i Fader Vår. Da tar vi på oss en forpliktelse. Det er forpliktelsen til å bli ferdig med det når vi opplever en urett.

Det finnes ganske visst urett og overgrep som er så fryktelige at vi ikke uten videre kan forlange at andre skal tilgi dem. Men for vår egen del skal vi prøve. Vi skal prøve Mandelas program når vi koker etter en fornærmelse. Programmet skriver seg nemlig fra Jesus selv.

- maskefall

Sal. 139,1-3: Til korlederen. En Davids-salme. "Herre, du ransaker meg og kjenner meg.Om jeg sitter eller står, så vet du det, langt bortefra merker du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier."

En kveld senhøstes ringte det på døra.Utenfor sto Frankenstein og andre nifse monstre. Jeg lot meg naturligvis skremme, til udelt fryd for det haloween-kledde følget av nabounger. Så fikk de noe godteri, som jo var formålet med turen deres. Mens jeg delte ut, ville en unge vite om jeg bare kunne bruke én hånd. Jeg bekreftet det og viste dem den visne høyre hånden. De stakk hodene sammen og betraktet rarieteten. Én av dem tok av masken for å se bedre. Men egentlig var det jeg som kastet masken.

Gjennom livet har jeg bygd opp en maske. Polio-offeret fikk utdannelse, yrke og samfunnsposisjon. Det var noe jeg kunne gjemme meg bak og få selvrespekt av. Men et barn bryr seg ikke om sånt. Barnet ser etter mennesket bak masken. Den lille ser styrke og svakhet, godhet og ondskap, sannhet og løgn. Når vi omgås barn, lærer vi å se at skavankene våre er en del av oss selv.

Samtidig lærer de små englene oss å omgås Gud. Det er nemlig slik vi skal omgås ham også: Uten masker! Vi slipper å skjule skavankene våre for Ham. Han møtte oss alle som et barn i Betlehem, ser oss alle som vi er og er likevel glad i oss.